- 歌詞
- 專輯列表
Vanaheim
-
Blodig Krigsmark
Så er det av glede han rider av sted Mot solnedgangen I vest; Vender hjematt I glede med budet om fred, I venten om hjemkomstfest. Men der hjemme stiger kun stillheten frem, Intet spor av lykke, av kjære, av hjem, Kun lukten av død og pest.
Da bryter skyer I himmelens mørke, Og styrter yil jorden som regn, Men uten makt til å livgi gledens tørke, Blir det kun som et som et dystert regn. I stille pinsel klager folket sin nød, Forkrøplet, sorgtunge, merket av død, I et land av gjørme og stein.
Over åsen skriker en skrekkslagen ravn Når han skrider der stillheten rår; I fortvilelse roper han sin kones navn, Men stillhet er alt han får. Han spør en krokete gamling I svart, Med ett eneste svar: Hun er død eller dratt; Jeg vet intet, det er mørke år.
Da bryter der noe I hans håpfulle sinn, Og han stiger atter til hest; Det er I et mørke han nå rider inn; Fortapt er de han elsket mest. Men landet hen kjempet for er fortsatt I krig, Derfor verver han seg påny til strid, For kjemping er det han kan best.
Men folket er trett av krigens svøp, 更多更詳盡歌詞 在 ※ Mojim.com 魔鏡歌詞網 Av styrets tunge hand, Er trette av sult, av sykdom og nød, Av mangel på brød og vann, Riket er preget av gjentatte opprør; De ender I slag og blodige oppgjør, I et allerede krigstrett land.
Til slikt et oppdrag er det mannen blir sendt, Til en liten by I øst; Som leder for en gruppe leide menn, Som for gull kjemper nådeløst. Mot en oppstand som setter riket I brann, Ledet av en mystisk kappekledt mann, Med sverd og nattergalrøst.
Sverd finner kjød når murene rives, Og byen ryddes tom. Han rider med drap, der hærene strides, For å drepe, var det de kom. Da går lederen mot ham med tunge skritt, Løfter sverdet, men nøler ett øyeblikk, Og faller død for sverdet hans om.
Gjennom skyene begynner da solen å skinne Over en by I strid. Da ser han, den falne er en kvinne, Som han har berøvet liv. Da først ser han den sorg som er forvoldt, For den falne er kjent, er elsket, avholdt; Det er hans egen viv.
-
|